Fangstgroper er fangstanlegg hovedsakelig for fangst av elg. Enkelte av fangstgropene kan dateres til steinalderen, og den eldste kjente datering i Norge er fra ca. 3700 f.Kr. De fleste er imidlertid langt yngre og er anlagt i perioden mellom år 0 og 1350. Jaktmetoden var svært effektiv og allerede på 1500-tallet forsøkte myndighetene å sette en stopper for denne virksomheten. Dette fordi elgstammen var blitt kraftig redusert og ble ansett som truet. Jaktformen fortsatte likevel i mindre omfang til 1700-tallet. I 1863 kom et endelig lovforbud mot bygging og bruk av fangstgroper.
I dag er det som regel bare gropa som er synlig, mens det tidligere også kan ha vært ledegjerder mellom dem. Formen er oftest tilnærmet oval, med en ytre diameter på 4–7 m og en dybde på opptil 2 m. Sidene har vært bratte selv om de kan fremstå som slakke på grunn av erosjon. De smalner som regel ned mot en trang og avlang bunn. Kanten av gropa kan ha en lav voll, enten rundt det hele eller ved kortsidene. Da fangstgropene var i bruk, ble de kamuflert av greiner og kvist. Veggene kunne ha en kledning av stående plank som gjorde dem glatte og vanskelige for dyret å komme opp av. En smal trekasse i bunnen låste beina til dyret. Arkeologiske undersøkelser har også avdekket en annen type, der veggene savnet foring og hvor kun et lokk, eller et dekke, lå over gropa.
De fleste fangstgropene i Norge er påvist på Østlandet og i Trøndelag. Ofte finnes elggropene på steder i elgtrekk der naturlige hindringer gjorde jakten effektiv. Det hender at de ligger enkeltvis, men det er sjelden. Et fangstanlegg kan omfatte flere hundre groper og strekke seg over mange kilometer. Enkelte steder kan hele dalføre kontrolleres og sperres av. Gropene ligger i rekke på tvers av dyras trekkveier fram til vannkilder og mellom beiteområder. Avstanden mellom gropene varierer fra noen meter til at det kan være vanskelig å få øye på den neste. Mellom dem var det sannsynligvis satt opp trestammer eller skigarder som ved siden av terrengformasjoner som stup, ur, myr og bratte, tvang dyra mot gropene.
På Snåsa har det vært fangstgraver/ fangstgravsystemer over hele bygda. På Roaldsteinen er det spor etter flere dyregraver, og en av disse er restaurert etter Jämtlandsk modell.
Fakta: Sparkkasse 168 x 51 cm. Dybde 240 cm. Lengde / bredde: 400 x 380. Halvklovninger av bjørk spisset i den ene enden for å passe inn i buen rundt graven. Barken beholdes som vern mot underlaget. Det finnes to typer fangstgraver: fangstgraver for å holde viltet i live og fangstgraver med spydspisser i bunnen for å ta livet av dyret.
